Håp

Jeg driver og leser om håp.

Skriver nemlig en oppgave om det. Håpets betydning for et menneskeliv.

Det står mye interessant om håp rundt omkring. Sjekket noen blogger og artikler på nettet.

Plutselig, i det jeg leste det velkjente oppmuntringsitatet "Så lenge det er liv er det håp", slo en tanke ned i meg. Er det ikke heller omvendt? For uten håp mister man lysten, kraften til å leve, gjør man ikke?

Vi mennesker trenger noe å håpe på, noe å lengte etter, noe å tro på. Vi trenger noe som gjør at vi vil våkne opp til en ny dag. Mot og vilje til å gå inn i et nytt år. Håpet er livsviktig. Det skaper mening når alt er meningsløst. Det er en kilde til styrke i hverdagen.

Mitt håp er Jesus Kristus, som elsket menneskene, og åpnet veien til Gud.


Hva er ditt håp?

Vente

Vi venter alltid på noe. På ferie. Lønn. Resultater. Noe godt. Bursdager. Middag. Venner. Og akkurat nå venter de fleste på jul. Hva er det egentlig med denne høytiden, som gjør at den rommer så mye forventning og glede, men for noen også skuffelse og gråt?


I utgangspunktet er det en markering av inkarnasjonen av Jesus Kristus, Guds sønn. Han som kom ned til jorden, ikke for å dømme den, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Vi feirer at Han kom til oss.


I Norge i dag handler julen om mye annet. Den handler om å gi og få, om familie, tradisjoner, glede, fred og lykke. Alt dette, og mere til, rommer den gaven som ble gitt menneskeheten en gang for ca. 2000 år siden. Likevel strever mennesker i dag med å oppnå en tilstand av lykke. Den er verken fullkommen eller vedvarende. Stress og forventningspress fører sjelden til glede og fred. Høytiden har en tendens til å bringe frem enten det beste eller det verste i menneskene. Mange opplever julen som den mest idylliske tid på året, men i noen hjem er julen preget av alkoholisme og vold.



Mens vi venter kan vi kanskje gjøre noe? Å gi av sin tid og oppmerksomhet kan for mange være en mer verdifull gave enn et vakkert smykke. Dette utfordrer meg. Til å bruke mer tid på menneskene rundt meg. Til å våge å bry meg om dem. Til å dele livet mitt med dem.

Øyeblikk

Det finnes stunder som bare må nytes
Tider da stillheten må råde
Ordene blir overflødige og flate
Det er behagelig å bare være
og slippe opp for tomme ord
La minuttene vandre
Mens vi sitter der og ser på hverandre

Telefonskrekk

Jeg er en meget snakkesalig jente, om jeg først kommer igang.

Jeg tror de fleste som kjenner meg kan si seg enige i det.

Sånn er det nå engang jeg er skapt=)



Men visste du at jeg har total telefonskrekk?

Det skumleste jeg vet er å ringe.

Det være seg for å avbestille en tannlegetime, eller spørre noen om noe.

Det er like skummelt å ringe fremmede som kjente.

Jeg kan utsette en telefonsamtale i det evindelige.

Og det er faktisk det jeg holder på med akkurat i dette øyeblikk.

Det verste er at jeg fortsetter, selv om jeg har innsett det.

Jeg vil ikke ringe.

Kan jeg sende en mail i stedet?